Det er søndag, det er begynnelsen av januar og det er stille. Og hos oss er det nesten aldri stille, slik er det visst i en familie på fem. Ute lander snøen i lette, fallende fnugg. Det er kaldt og mørkt, det er ennå mange uker til vi får bevis på det de sier, at solen har snudd. Jeg har hatt ferie. Jeg har feiret jul og nyttår, jeg har spist og hvilt og tenkt. Ja, og lest og skravlet og sett på TV. Og spist, sa jeg det? Spist altfor mye sjokolade. (Etter sjokoladebonanza kommer slankebonanza!) Fremfor meg ligger et stort og nyskapt år med så mange sekunder, minutter og timer å fylle. Jeg er litt redd, litt spent, litt forventningsfull og mest glad. Og litt overrasket over hvor overveldende jeg alltid synes det er at vi skifter årstall og starter på nytt. Hva er greia, liksom? Det kommer jo nye dager og netter hele tiden! Hvorfor skal denne ene veie så tungt? Det kjenner som en gigantisk søndag skal bli til mandag, en heidundrande ukestart og det er lenge til helg. Men jeg vet jo hvorfor, innerst inne. Det er i disse dagene jeg gir meg selv karakter. En grundig evaluering, en streng og hjerteløs vurdering av min orden og oppførsel i året som gikk (Hallo? Jeg er jo tross alt lærer!). Og vel så viktig: En skikkelig høy list legges for meg selv som mamma, aller mest, men også kone, venninne, blogger, datter, ansatt osv. Og det forventes høy måloppnåelse med en realistisk erkjennelse om at jeg kommer til å gå drabelig på trynet med jevne mellomrom..
Det var så langt jeg kom i all grublingen før det ikke lenger var stille i mitt hjem. En liten stemme roper (på et språk bare hun, og noen ganger jeg, skjønner) at nå, nå er det ikke tid for tenking! Ta meg opp, jeg er våken og klar for kos og tull. Og med alt dette ønsker jeg deg det aller beste for alle dagene som kommer. Og jeg håper du er klar for mat og kos og mer med Bollefrua i 2016!