Nå har vi bodd i vårt Frognerpalass i snart tre uker og det begynner å bli et slags liv av det. Du vet, en slags hverdag og kontinutet. Og det er mye jeg kommer til å savne når vi flytter hjem igjen: peis, MASSE plass, egen hage (selv om det ikke har vært så mange anledninger til å bruke den ennå: 16 minusgrader, I’m looking at you), verdens vakreste vinduer og finurlige detaljer, gåavstand til kaffesjapper eller andre bygoder, kjøre MOT køen og mye annet. Men likevel lengter vi nok alle litt hjem. Til vår beskjedne leilighet i utkanten av byen. Etterkrigsblokka som i grunnen er strippet for eleganse, med helt vanlige naboer (ingen ambassader eller eksklusive livsstilsbutikker) og med gåavstand til mindre spennende ting som barnehagen eller den utrendy (men trivelige) kafeen nedi veien..
and they’re always glad you came.
You wanna be where you can see,
our troubles are all the same.
You wanna be where everybody knows
your name.
Ha en fin kveld!
No Comments